3. februar 2015

Rett og riktig om NOAHs planer i Brevik

De siste ukene har det vært mye medieoppmerksomhet om planene for et behandlingsanlegg og avfallsdeponi i Brevik. Vi ser at mange uttrykker bekymring, og vil derfor dele tre viktige faktaopplysninger om prosjektet. 

Siden 1993 har selskapet NOAH mottatt, behandlet og deponert det som kalles farlig avfall på Langøya utenfor Holmestrand i Vestfold. Mange har stilt oss spørsmålet hva farlig avfall egentlig er. Her er et eksempel. Bedriften Kronos i Fredrikstad produserer fargestoff (alternativt pigment) til bruk i maling, papir, plast og gummi. I prosessen må de bruke syre. I en mannsalder – over 70 år – gikk denne syren rett ut i Glomma. Ved hjelp av vår prosess nøytraliseres og ufarliggjøres restproduktet med aske, det lages gips – som igjen kan lagres trygt og stabilt. På Langøya fungerer denne gipsen som en «grunnmur» når vi om noen år avslutter deponeringen, og etablerer et friluftsområde i tilknytning til det rike naturreservatet på østsiden av øya, som har ligget der i hele driftsperioden.

Dette er kun ett eksempel på det som i dag kalles farlig avfall. Andre eksempler er stoffer du finner i tannpasta, møbler, mobiltelefoner, TV-skjermer, plastflasker, verktøy – ting vi bruker i hverdagen. Farlig avfall defineres i loven som avfall som kan medføre alvorlige forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr. Før ble det aller meste av dette kastet rett på dynga. Og dermed spredte det seg i naturen. I dag tar vi potensielt farlige stoffer ut av søppelet, de stabiliseres i gips – og lagres på et egnet sted. Sluttproduktet vårt er gips, et byggemateriale du trygt kan ta og føle på uten å risikere noen form for helsefare.

Noen har stilt spørsmål om lekkasje fra gruvene til hav og grunnvann. Dette er en naturlig bekymring. Men deponering i Brevik vil, som på Langøya, skje under havoverflaten. Det gjør det umulig med lekkasjer. På samme måte som i en båt kan det ikke lekke vann ut. Det vannet som eventuelt lekker inn vil bli renset før det pumpes til sjø. Miljødirektoratet stiller svært strenge krav til vannkvalitet i sine utslippstillatelser. Blant kravene er at grunnvannet ikke skal påvirkes. Vannkvaliteten rundt Langøya overvåkes kontinuerlig av NIVA (Norsk Institutt for Vannforskning) og har aldri vært et problem. I Holmestrand legger man gjerne til på Langøya med båt om sommeren, og bruker stranda til å ta seg et bad.

Blir det så mer trafikk med etableringen av et deponi? I dag har Norcem omtrent 20 lastebiler per dag som transporterer stein ut fra dagens pukkverk. Etablerer NOAH sin virksomhet avvikles pukkverket. Det kommer ikke flere biler til NOAHs anlegg enn de pukkbiler som forsvinner. Resterende transport vil skje med båt, i snitt én båt per dag.  

Det er også en frykt for lagring av radioaktivt avfall i gruvene. NOAH har i en årrekke mottatt såkalt alunskifer til behandling på Langøya. Disse massene stammer i hovedsak fra alunrike boligområder i østlandsområdet. Dersom det i de pågående undersøkelsene viser seg at helse, miljø eller sikkerhet for omgivelse og/eller våre ansatte i gruvene påvirkes negativt, så vil slikt avfall ikke bli sluttdeponert i gruvene.

Slik vi ser det spiller NOAH en viktig rolle i dagens industri- og konsumsamfunn. Ting du og jeg kaster i søpla, blir behandlet, lagret i gips og deponert på et trygt sted – stoffer som tidligere ble sluppet rett ut i naturen. Det samme gjelder avfall fra industrien. Vi forstår svært godt at folk i Brevik og Grenland er bekymret. Derfor ser vi fram til en åpen prosess i ukene og månedene framover, hvor vi kan få lov til å dele fakta om deponiplanene – og diskutere med alle som ønsker.  

Carl Hartman, adm.dir NOAH
David Verdu, fabrikkdirektør Norcem Brevik